lørdag 28. november 2009

Abel Tasman

10. til 11. november var det kajakktur i Abel Tasman National Park som sto på planen. Dette var vårt første eventyr på denne fantastiske reisen. Vi møtte Maria, Heidrun og Rebecca som skulle være med sammen med oss. Rebecca ble med og padlet den første dagen mens de to andre jentene ble med hele turen. Så det endte med at Daniel fikk sin egen singel kajakk og Maria og jeg delte en dobbelt kajakk og Heidrun og Rebecca delte en dobbelt kajakk.



Dag 1:

Startet med å kjøre feil vei ut av Motueka, Mr. Kartleser var dessverre ikke helt våken ( vi skylder på jetlagen), men det hadde jo absolutt ikke noe å si siden vi kom fram i tide ;o) he he
Men, litt kluss i starten var det også, vi forventet å få en parkstart, noe som innebærer at vi skulle bli kjørt inn i nasjonalparken av en taxibåt for så at vi skulle padle tilbake til start på to dager. Men det endte opp med at vi måtte padle inn i nasjonal parken og bli hentet etter to dager istedenfor. Noe som var både bra og dårlig… eller kanskje mest dårlig. Vi hadde stort sett motvindt hele veien og når vi kom ut på ”The Mad Mile” blåste det ganske så kraftig og bølgene var på mer enn 1 meter, noe som er lite fett når du sitter i en kajakk og har lite erfaring i tilegg (pluss saltvann i øya…).






Nå høres det ut som at dette var en forferdelig tur, men det var det langt i fra. Dag 1 hadde litt varierende vær, startet opp ganske så bra og rolig, så blåste det opp ganske kraftig for seinere og roe seg ned igjen når vi kom fram til Anchorage beach som vi skulle overnatte på. Strendene ja… de er noen syns for seg slev, fantastiske strender og mange av de er bare synlige ved lavvann og man kan kun komme til de via sjøveien. Hvor digg er et ikke og bare bestemme seg for å gå i land på en øde strand og bare nyte livet litt der i en times tid, for så å padle videre til neste strand, eller kanskje padle rundt neste øy og å se om man ser noen pingviner eller seler… (mer om det på dag 2)




Overnattingen foregikk i en hytte, veldig simpelt og ikke noe krimskrams, det vil si at det var null strøm men drikkevann var tilgjengelig og for ikke å glemme vannklosett. Jeg syns det er helt sprøtt, du er på tur, ute i naturen, på en hytte uten strøm og man forventer utedass, men neida, her har de skikkelig dass, jeg klager ikke, jeg er super fornøyd he he. Men tilbake til overnattingen, her var det køyeseng med 5 manns dobbeltsenger og madrasser, helt genialt! Litt smådyrt å sove der da, kosta 32 dollar per person, mens det koster rundt 25 dollar og sove på en vanlig backpacker, men det var jo så absolutt verdt det! Også er det verdt og slenge med at for å ha lov til å oppholde seg i denne nasjonalparken og sove der, så må man kjøpe et slikt pass som man måtte ha med på tur som man skulle vise til kontrolløren som var på denne hytta. Jeg tok tidlig på meg ansvaret for å oppbevare og medbringe dette beviset, for jeg var jo tross alt eldst og følt meg ganske så ansvarsbevist i tillegg… gjett hvem som hadde tatt med fergebilltten fra Wellington til Picton isteden for dette passet da… daah, begynte å svette litt, men mannen bare lo av meg, ristet på hodet og sa det var OK, FLAKS FOR MEG!!



Dag 2:
Denne dagen var da jeg begynte å føle meg skikkelig dårlig, jeg vet ikke hva det kan ha vært, men det skulle sitte i en del dager, kvalm og feber og skikkelig slapp, men har en anelse på at jeg hadde en reaksjon på bitt fra fluer eller noe. Men vi startet dagen med å komme oss ut tidlig, fikk et lite stalltips om at vi burde legge ut tidlig, 8ish for å slippe vinden og det gjorde vi lurt i. Det var en stille og rolig morgen på vannet, koset oss i solskinnet og padlet ut til en liten øy hvor det holdt til en selkoloni. Denne øyen måtte vi holde 20 meter avstand til hele tiden, men heldige som vi var så fikk vi sett noen seler og faktisk litt action også. En stor selhann jaget bort en litt mindre sel, moro moro! (kanskje ikke for den lille selen da) Etter dette var det tid for en liten pause, og jeg måtte sove av meg pillerusen på stranda for jeg følte meg skikkelig dårlig da, mens de andre hadde det veldig kult med å plage Kjell som passet på reiret sitt på stranden. Etter en times pause på denne stranden som hadde et så fint navn som ”Sandfly bay” (sanfly er verre en knott, mygg og tuneflue til sammen, biter noe jævli og det klør noe jævli) padlet vi av gårde, deilig vær og vinden lot vente på seg. Tok seg opp litt mot slutten, men etter gårsdagens vær og flere timer i kajakken var vi kanskje blitt litt mer erfarne og følte oss litt mer trygge i kajakken.




Det skulle vise seg at stalltipset jeg fikk om å legge ut tidlig på dag 2 stemte ganske bra. I det vi kom fram til Onetahuti beach der vi skulle bli hentet rakk vi og ligge på stranden og sløve i 15 min før det begynte å dryppe så vidt fra himmelen. Vi trosset disse små dråpene og var ganske så sikrte på at dette bare var en liten byge som kom til å blåse over ganske raskt, men det tok seg opp og vi søkte ly under noen trær. Og vi gadd ikke å kle på oss, eller Maria var vel den eneste fornuftige som tok fram Bergansen (flink jente). Men det ville jo ikke gi seg og håndkle som jeg brukte som paraply funket ikke spesielt bra heller. Været var kommet for å bli så vi søkte ly i en naturlig liten hule som vi fant på stranden, veldig koselig selv om Heidrun syns det var litt skummelt der. Etter hvert innså vi også at det kanskje var på tide å kle på seg litt, men kalde og våte klær og sur vindt er det ikke lett og holde varmen, og varmen forsvant, tror ikke jeg fant den tilbake før vi kom fram på Eco-Backpackeren uten for Greymouth.



Turen hjem er vel også noen som fortjener et eget kapitel. Som jeg nevnte litt lenger oppi her så har jeg gått og vært litt små syk, kvalm og slapp osv, og jeg følte meg ikke akkurat høy i hatten når vi satt inne i denne hulen og ventet på båttaxien våres. Og med tanke på at det blåste opp til en liten storm og bølgene målte 1,5 – 2 meter og vi skulle kjøre en liten motorbåt ( liten båt med stor motor blir mer riktig) tilbake til start så følte jeg meg ikke akkurat enda mer høy i hatten. Sjøsyke på høyt nivå for å si det pent!!! Holdt meg fra å spy, men jeg var vel grønnere enn gresset i hagen i trynet der jeg satt, bakerst i båten og savnet en varm dusj og varm dyne. Vi kom oss hjem til slutt da, det var jo det viktigste! Mange erfaringer og minner rikere. En uforglemmelig tur med supert turfølge!


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar