søndag 3. januar 2010

Dunedin

Tilbrakte to dager i Dunedin på en kjempe ålreit backpacker kalt Hogwortz ( eller Galtvort om du vil, for oss som bare har lest Harry Potter på norsk) Virker ut som at denne byen er litt Harry Potter, mange katedraler som kunne vært tatt rett ut av historien, og de spiller vel kanskje litt på det også.


For min del var det knyttet stor spenning til å besøke denne byen, siden det i begynnelsen var meningen at jeg skulle studere på University of Otago som ligger her i Dunedin, og ja, jeg er ganske bitter nå på at jeg ikke kom inn her, for denne byen likte jeg skikkelig godt. Men på en annen side, hvis jeg ikke hadde havnet i Palmy hadde jeg ikke møtt alle de fantastiske menneskene jeg har møtt dette semesteret.

Startet mandagen med å få en omvisning på Cadbury sjokolade fabrikk for deretter og forflytte oss over til Speights bryggeriet med smaking av div øl og innføring i New Zealans ølhistorie. Deretter dro vi for å se på verdens bratteste vei, 35 grader bratt er den og det er ikke bare bare og gå opp der, det er heller ikke bare bare og kjøre opp heller. Det sies at bakken er så bratt så de kan ikke legge vanlig asfalt der fordi den vil ikke ligge der, derfor er bakken "asfaltert" med betong. Var en del folk som prøvde og kjøre opp og de fleste sleit på 1. giret!


På ettermiddagen gikk turen ut til Otago Peninsula for å se om vi kunne se noen gulstripede pingviner som er en utryddnignstruet pingvin art som holder til på denne kanten av New Zealand. De oppfører seg ikke som andre pingviner og er skapninger som trives best alene og har sine territorier som de ikke slipper andre inn på osv, i motsetning til blåpingvinen som helst opptrer i store flokker. Dette er derfor grunnen til at det ikke er så veldig lett og få øye på disse sjeldne pingvinene. Her ute har det blitt laget til et lite reservat som er stengt for fri ferdsel og man må book seg inn på en guidet tur for å kunne se de. De gjort mye for å prøve å gjenskape hvordan kysten så ut før Kiwiene kom og hogg ned all skogen og plantet gress, og de har laget ”skyttergrver” som er dekket til med tak hele veien så vi kan gå ut i reservatet uten og forstyrre pingvinene. Dette reservatet går rundt ved hjelp av turismen og populasjonen med pingviner har økt hvert år pga deres hjelp og forsking.
Dag 2 ble bruk til å være litt turister, som for eksempel og ta bilde av togstajsonen i Dunedin som i følge guiden på Cadbury er den 2. mest fotograferte bygningen på den sørlige halvkule. Og vet dere hvilken bygning som er den mest fotograferte på den sørlige halvkule da? Det vet jeg… la oss kjøre en liten konkurranse, legg igjen svaret deres på kommentarfeltet, også blir det premie til den som klarer å gjette riktig. Premien blir en suvenir fra New Zealand


Men det virkelige høydepunktet på dag 2 var vel kanskje at jeg skulle prøve surfing for første gang. Vi dro ut til St.Clair beach som vistnok skulle har en bra surfeskole. Var litt skeptiske når vi kom for bølgene var ganske så store og det så litt skummelt ut. Det skulle vise seg at å lære og surfe i Dunedin er noe av de vanskeligste forholdene på hele New Zealand så for min del gikk det ganske dårlig, jeg kom meg ikke opp, men Daniel var kjempe flink og sto opp mange ganger. Denne stranden var litt crazy, for det første så var understrømmningene helt sinnsyke og vi ble dratt utover og innover hele tiden. Og for det andre så kom bølgene i alle mulige retninger, og et par ganger jeg skulle prøve å få til denne surfingen som kom det noen super bølger og tok igjen sånne små fine bølger som var fine for meg og trene på og slo meg av bretter og dro meg under vann. Og surfeinstruktøren holdt på å knekke sammen av latter hver gang ha ha skjønner han litt, må ha vært litt av et syn! Men det ga mersmak og vi fikk tips av surfeduden våres at vi burde prøve å få surfet igjen oppe på nordøya der det er litt varmere vann og bedre forhold. Vannet i Dunedin er nemlig noe av det kaldeste du får tak i siden den antarktiske havstrømmen tar en liten svipptur innom her.

Så etter dette satte vi snuten mot Christchurch og igjen sov jeg halve turen og de spesielle steinene utenfor Duendin gikk meg hus forbi :( men vi stoppet innom Omaru som kalles Lille London fordi det var her der første gullgraverene kom til New Zealand fra England for første gang og slo seg ned, og den gamle delen av Omaru er akkurat som gamle London, skikkelig fint. Ankom Christchurch seint den kvelden og tok inn på en liten koselig backpacker litt utenfor sentrum.








Wanaka og Queenstown

Jeg fikk tips fra min flatmate i Palmy om at jeg burde ta turen innom Wanaka, at dette skulle være en flott liten plass som lå idyllisk til ved en innsjø. Så vi tok turen dit, det var jo helt greit siden det var på vei til Queenstown allikevel. Hadde nemlig fått et annet lite tips om at her hadde de en superkult plass både for liten og for stor som heter ”Puzzleworld” og tror du ikke at på denne lille plasser så møter vi på ei norsk jente som bor og jobber i denne lille byen. Spurte henne om det var noe å ta seg til her, og det var ikke stort så vi bestemte oss for å kjøre videre til Queenstown samme ettermiddag(etter at vi hadde lekt på puzzleworld da) Men det skulle vise seg at vi var litt seint ute med å få tak i en plass å bo i denne populære lille fjellbyen som kan minne litt om Trondheim. Vi endte dermed opp med å telte i to dager, noe som var helt genialt. Daniel har jo fått seg et splitter nytt Bergans telt som passer perfekt for to mennesker på tur og jeg som har sydd en provisorisk sovepose av fleece pleddet mitt sov som en liten unge.










Ahhh, hvor skal jeg begynne… Queenstown, ekstremsportens vugge og det man forbinder med denne byen er vel kanskje mest av alt bungyjumping. Tror det er en av verdens høyeste hopp her på 134 meter. Men når jeg var 19 år og var på heisatur til Kreta, hoppet jeg i strikk så jeg hadde god grunn til å bruke pengene mine på noe annet når jeg var her

På dag 1 tok vi Gondolbanen opp på en høyde bak der vi bodde og Luget ned to ganger, dette er helt fantastisk. Det er simple ”olabiler” som man kjører ned en bane også tar man stolheisen opp igjen og kjører en tur til. Det er nemlig viktig å gjøre det minst to ganger fordi første gangen må man kjøre den ”lette” ruta og hvis man kjører en gang til så får man lov til å kjøre ”advanced” ho ho og her går det unna gunnar! Resten av dagen tilbrakte vi i Queenstown sentrum og bare loffet rundt og tittet (og Daniel fikk seg nye sko).



Dag 2 skulle bestå av litt mer action, noe jeg har gledet meg til ufattelig lenge, nemlig JETBOAT og rafting!! Jetboat er helt ellevilt! Du sitter på en super ræcerbåt som kjører som en gal opp gjennom elven og har helt sinnsykt presisjon, snitter nesten fjellsidene hele tiden, skikkelig adrenalin rush. Videre opp i elven var det rafting som sto på planen og det er også noe jeg har sett utrolig mye fram til, tror den elven vi padlet har alt fra grad 2 til grad 5 og vi var kjempeheldige for dagen før vi skulle rafte var vannstanden kjempe lav og de største strykene var ganske kjipe som guiden våres sa. Men natten før vi skulle uti så regnet det og det var masse snøsmelting i fjellet, så de store strykene hadde masse vann, fart og spenning.

For mange år siden var det gullgravere som satte preg på denne delen av New Zealand, og når vi raftet nedover denne elven så vi masse rester fra denne tiden, gammelt utstyr som fortsatt lå ved elven og små hytter som lå langs elvebredden. Men kanskje det mest spektakulære med denne elven er tunellen som har blitt hogget ut i fjellet og leder vannet i to forskjellige retninger. Det som kanskje er den mest tragiske delen med denne historien er at i dette fjellet så fant de ikke noe gull så 3 år med utgraving av denne tunellen var bare bortkastet. Men allikevel, så var det ganske så gøy og padle gjennom den, og et skikkelig stryk rett etter der jeg var sikker på at vi skulle gå rundt, men vi kom oss helskinnet gjennom og overlykkelige var vi for det siden vannet holdt 5 grader.
Jeg må nesten nevne busstueren opp til plassen der vi startet og padle også, dette var en snirklete sandvei som snek seg langs fjellsidene innover i dalen. Det skal sies at det er en klasse to motorvei på New Zealand og man kan kjøre i 100 km på denne veien, noe som mildt sagt er umulig. Det er kun plass til en bil i bredden og den er ikke egnet for busser og campingbiler, vi kjørte en buss! Ingen følte seg veldig høy i hatten da vi skulle runde ”buscrash point” denne svingen innebærer at det ene hjulet på bussen må halvveis utenfor skrenten for at den i det hele tatt skal klare å komme seg rundt svingen… jeg satt heldigvis på ”riktig” side når vi kjørte, men fyyyy fillærn, 150 meter rett ned og bussen balanserer på kanten lissom… shit! Men greia med denne veien, gullgraverene brukte 11 år på å lage denne veien og mange mennesker døde på ferden gjennom denne dalen og et lite feiltrinn med hest og kjerre på denne veien gjennom vinteren fikk fatale følger. Og igjen, de fant lite gull her på New Zealand så gullgravertiden på New Zealand er vel egentlig en litt tragisk historie fra ende til annen.
Etter raftingen var det lunsj på Fergiburger, skikkelig nammisburger ,før vi satte snuten mot Dunedin. Var super spent på denne byen siden jeg i utgangspunktet søkte meg til University of Otago og så veldig fram til å bo i denne byen. Det sies vist også at SH 8 fra Queenstown til Dunedin skal være veldig fin, meeeen jeg sov hele veien he he adrenalinrushet fra Jetboating og raftinen tok ganske hardt på!