Dunedin

Tilbrakte to dager i Dunedin på en kjempe ålreit backpacker kalt Hogwortz ( eller Galtvort om du vil, for oss som bare har lest Harry Potter på norsk) Virker ut som at denne byen er litt Harry Potter, mange katedraler som kunne vært tatt rett ut av historien, og de spiller vel kanskje litt på det også.

For min del var det knyttet stor spenning til å besøke denne byen, siden det i begynnelsen var meningen at jeg skulle studere på University of Otago som ligger her i Dunedin, og ja, jeg er ganske bitter nå på at jeg ikke kom inn her, for denne byen likte jeg skikkelig godt. Men på en annen side, hvis jeg ikke hadde havnet i Palmy hadde jeg ikke møtt alle de fantastiske menneskene jeg har møtt dette semesteret.

Startet mandagen med å få en omvisning på Cadbury sjokolade fabrikk for deretter og forflytte oss over til Speights bryggeriet med smaking av div øl og innføring i New Zealans ølhistorie. Deretter dro vi for å se på verdens bratteste vei, 35 grader bratt er den og det er ikke bare bare og gå opp der, det er heller ikke bare bare og kjøre opp heller. Det sies at bakken er så bratt så de kan ikke legge vanlig asfalt der fordi den vil ikke ligge der, derfor er bakken "asfaltert" med betong. Var en del folk som prøvde og kjøre opp og de fleste sleit på 1. giret!

På ettermiddagen gikk turen ut til Otago Peninsula for å se om vi kunne se noen gulstripede pingviner som er en utryddnignstruet pingvin art som holder til på denne kanten av New Zealand. De oppfører seg ikke som andre pingviner og er skapninger som trives best alene og har sine territorier som de ikke slipper andre inn på osv, i motsetning til blåpingvinen som helst opptrer i store flokker. Dette er derfor grunnen til at det ikke er så veldig lett og få øye på disse sjeldne pingvinene. Her ute har det blitt laget til et lite reservat som er stengt for fri ferdsel og man må book seg inn på en guidet tur for å kunne se de. De gjort mye for å prøve å gjenskape hvordan kysten så ut før Kiwiene kom og hogg ned all skogen og plantet gress, og de har laget ”skyttergrver” som er dekket til med tak hele veien så vi kan gå ut i reservatet uten og forstyrre pingvinene. Dette reservatet går rundt ved hjelp av turismen og populasjonen med pingviner har økt hvert år pga deres hjelp og forsking.

Dag 2 ble bruk til å være litt turister, som for eksempel og ta bilde av togstajsonen i Dunedin som i følge guiden på Cadbury er den 2. mest fotograferte bygningen på den sørlige halvkule. Og vet dere hvilken bygning som er den mest fotograferte på den sørlige halvkule da? Det vet jeg… la oss kjøre en liten konkurranse, legg igjen svaret deres på kommentarfeltet, også blir det premie til den som klarer å gjette riktig. Premien blir en suvenir fra New Zealand

Men det virkelige høydepunktet på dag 2 var vel kanskje at jeg skulle prøve surfing for første gang. Vi dro ut til St.Clair beach som vistnok skulle har en bra surfeskole. Var litt skeptiske når vi kom for bølgene var ganske så store og det så litt skummelt ut. Det skulle vise seg at å lære og surfe i Dunedin er noe av de vanskeligste forholdene på hele New Zealand så for min del gikk det ganske dårlig, jeg kom meg ikke opp, men Daniel var kjempe flink og sto opp mange ganger. Denne stranden var litt crazy, for det første så var understrømmningene helt sinnsyke og vi ble dratt utover og innover hele tiden. Og for det andre så kom bølgene i alle mulige retninger, og et par ganger jeg skulle prøve å få til denne surfingen som kom det noen super bølger og tok igjen sånne små fine bølger som var fine for meg og trene på og slo meg av bretter og dro meg under vann. Og surfeinstruktøren holdt på å knekke sammen av latter hver gang ha ha skjønner han litt, må ha vært litt av et syn! Men det ga mersmak og vi fikk tips av surfeduden våres at vi burde prøve å få surfet igjen oppe på nordøya der det er litt varmere vann og bedre forhold. Vannet i Dunedin er nemlig noe av det kaldeste du får tak i siden den antarktiske havstrømmen tar en liten svipptur innom her.

Så etter dette satte vi snuten mot Christchurch og igjen sov jeg halve turen og de spesielle steinene utenfor Duendin gikk meg hus forbi :( men vi stoppet innom Omaru som kalles Lille London fordi det var her der første gullgraverene kom til New Zealand fra England for første gang og slo seg ned, og den gamle delen av Omaru er akkurat som gamle London, skikkelig fint. Ankom Christchurch seint den kvelden og tok inn på en liten koselig backpacker litt utenfor sentrum.

Wanaka og Queenstown

Jeg fikk tips fra min flatmate i Palmy om at jeg burde ta turen innom Wanaka, at dette skulle være en flott liten plass som lå idyllisk til ved en innsjø. Så vi tok turen dit, det var jo helt greit siden det var på vei til Queenstown allikevel. Hadde nemlig fått et annet lite tips om at her hadde de en superkult plass både for liten og for stor som heter ”Puzzleworld” og tror du ikke at på denne lille plasser så møter vi på ei norsk jente som bor og jobber i denne lille byen. Spurte henne om det var noe å ta seg til her, og det var ikke stort så vi bestemte oss for å kjøre videre til Queenstown samme ettermiddag(etter at vi hadde lekt på puzzleworld da) Men det skulle vise seg at vi var litt seint ute med å få tak i en plass å bo i denne populære lille fjellbyen som kan minne litt om Trondheim. Vi endte dermed opp med å telte i to dager, noe som var helt genialt. Daniel har jo fått seg et splitter nytt Bergans telt som passer perfekt for to mennesker på tur og jeg som har sydd en provisorisk sovepose av fleece pleddet mitt sov som en liten unge.

Ahhh, hvor skal jeg begynne… Queenstown, ekstremsportens vugge og det man forbinder med denne byen er vel kanskje mest av alt bungyjumping. Tror det er en av verdens høyeste hopp her på 134 meter. Men når jeg var 19 år og var på heisatur til Kreta, hoppet jeg i strikk så jeg hadde god grunn til å bruke pengene mine på noe annet når jeg var her

På dag 1 tok vi Gondolbanen opp på en høyde bak der vi bodde og Luget ned to ganger, dette er helt fantastisk. Det er simple ”olabiler” som man kjører ned en bane også tar man stolheisen opp igjen og kjører en tur til. Det er nemlig viktig å gjøre det minst to ganger fordi første gangen må man kjøre den ”lette” ruta og hvis man kjører en gang til så får man lov til å kjøre ”advanced” ho ho og her går det unna gunnar! Resten av dagen tilbrakte vi i Queenstown sentrum og bare loffet rundt og tittet (og Daniel fikk seg nye sko).

Dag 2 skulle bestå av litt mer action, noe jeg har gledet meg til ufattelig lenge, nemlig JETBOAT og rafting!! Jetboat er helt ellevilt! Du sitter på en super ræcerbåt som kjører som en gal opp gjennom elven og har helt sinnsykt presisjon, snitter nesten fjellsidene hele tiden, skikkelig adrenalin rush. Videre opp i elven var det rafting som sto på planen og det er også noe jeg har sett utrolig mye fram til, tror den elven vi padlet har alt fra grad 2 til grad 5 og vi var kjempeheldige for dagen før vi skulle rafte var vannstanden kjempe lav og de største strykene var ganske kjipe som guiden våres sa. Men natten før vi skulle uti så regnet det og det var masse snøsmelting i fjellet, så de store strykene hadde masse vann, fart og spenning.

For mange år siden var det gullgravere som satte preg på denne delen av New Zealand, og når vi raftet nedover denne elven så vi masse rester fra denne tiden, gammelt utstyr som fortsatt lå ved elven og små hytter som lå langs elvebredden. Men kanskje det mest spektakulære med denne elven er tunellen som har blitt hogget ut i fjellet og leder vannet i to forskjellige retninger. Det som kanskje er den mest tragiske delen med denne historien er at i dette fjellet så fant de ikke noe gull så 3 år med utgraving av denne tunellen var bare bortkastet. Men allikevel, så var det ganske så gøy og padle gjennom den, og et skikkelig stryk rett etter der jeg var sikker på at vi skulle gå rundt, men vi kom oss helskinnet gjennom og overlykkelige var vi for det siden vannet holdt 5 grader.
Jeg må nesten nevne busstueren opp til plassen der vi startet og padle også, dette var en snirklete sandvei som snek seg langs fjellsidene innover i dalen. Det skal sies at det er en klasse to motorvei på New Zealand og man kan kjøre i 100 km på denne veien, noe som mildt sagt er umulig. Det er kun plass til en bil i bredden og den er ikke egnet for busser og campingbiler, vi kjørte en buss! Ingen følte seg veldig høy i hatten da vi skulle runde ”buscrash point” denne svingen innebærer at det ene hjulet på bussen må halvveis utenfor skrenten for at den i det hele tatt skal klare å komme seg rundt svingen… jeg satt heldigvis på ”riktig” side når vi kjørte, men fyyyy fillærn, 150 meter rett ned og bussen balanserer på kanten lissom… shit! Men greia med denne veien, gullgraverene brukte 11 år på å lage denne veien og mange mennesker døde på ferden gjennom denne dalen og et lite feiltrinn med hest og kjerre på denne veien gjennom vinteren fikk fatale følger. Og igjen, de fant lite gull her på New Zealand så gullgravertiden på New Zealand er vel egentlig en litt tragisk historie fra ende til annen.
Etter raftingen var det lunsj på Fergiburger, skikkelig nammisburger ,før vi satte snuten mot Dunedin. Var super spent på denne byen siden jeg i utgangspunktet søkte meg til University of Otago og så veldig fram til å bo i denne byen. Det sies vist også at SH 8 fra Queenstown til Dunedin skal være veldig fin, meeeen jeg sov hele veien he he adrenalinrushet fra Jetboating og raftinen tok ganske hardt på!

Truman Track, Pancake Rocks og Franz Josef

Samme dagen som vi kom tilbake fra kajakkturen våres vendte vi nesen nedover mot Westport/Greymouth. Vi overnattet utenfor Westport og dagen etter kjørte vi videre sørover på vestkysten. Utrolig mange flotte plasser nedover der. Stoppet først på en liten strand som ikke har noe navn… eller den har vel et navn, men det fikk vel aldri vi med oss!! Litt lenger sør stoppet vi og gikk Trumans Track, en liten tur på litt over en time som tok oss ut til kysten og en strand der tidevannet har erodert bort undersiden av fjellet og laget helt utrolige formasjoner opp gjennom tiden.

En Weka som møtte oss på parkeringen, dette er en fugl som er i familie med Kiwi fuglen, den er egentlig veldu sky, men kan lett bli ganske så tam og er litt lik kråka som liker ting som skinner, så pass på saker og ting når denne er i nærheten. Tror denne Wekan var mest på jakt etter litt mat blant alle turistene... ingen lykke hos oss :(

Kjørte videre etter dette og stoppet for en lett lunsj på en liten pub langs veien, fortsatt uten navn, men veldig koselig. På denne puben hadde de samlet pengesedler fra hele verden og vi fant en norsk 200 lapp, jeeei :D
Neste stopp var selveste Pancake Rocks, dette er helt ellevilt, samme tilfellet her hvor vannet gjennom millioner av år har erodert og formet landskapet og laget hull både her og der. Hullene forårsaker såkalte blowholes som bare blir synlige ved høyvann, vi var der selvfølgelig når det var lavvann, men det skal vist foregå slik at når vannet kommer fossende inn så blåses vann opp som en geysir. Men selv om vi var der på lavvann så var det helt fantastisk å se på, har aldri noen gang sett noe lignende

Etter dette duret vi videre til Franz Josef Glacier, tok inn på en backpacker for natten og det skulle vise seg at nabojentene var svenske, verden er liten! Mens vi var her ble vi litt fristet av å ”kjøpe oss ut av tidsklemma” det er jo ikke til å skyve under en stol at vi har litt dårlig tid… eller dårlig tid og dårlig tid, frublom… problemet er at jeg vil se alt, men så god tid har vi ikke. Så for å spare inn litt på tiden så hadde det jo vært genialt og tatt en helikopter tur for å se Franz Josef Glacier, Fox Glacier og Mt Cook på en gang, og ikke var det sånn ille dyrt heller ca 800 NOK for den korteste turen. Men været var ikke på vår siden, og siden vi skal bruke masse penger på andre ting som fallskjerm og andre ekstremsport aktiviteter (Queenstown) så ble det nedprioritert og vi tok beina fatt og gikk opp til enden på isbreen isteden, ja ja har sett en isbre før lissom, men var en flott tur og naturen her på New Zealand er fortsatt like flott! Men vi droppet Fox Glacier siden vi er fra Norge og har sett en isbre før og vi kjørte videre mot Wanaka og Queenstown.

Abel Tasman

10. til 11. november var det kajakktur i Abel Tasman National Park som sto på planen. Dette var vårt første eventyr på denne fantastiske reisen. Vi møtte Maria, Heidrun og Rebecca som skulle være med sammen med oss. Rebecca ble med og padlet den første dagen mens de to andre jentene ble med hele turen. Så det endte med at Daniel fikk sin egen singel kajakk og Maria og jeg delte en dobbelt kajakk og Heidrun og Rebecca delte en dobbelt kajakk.

Dag 1:

Startet med å kjøre feil vei ut av Motueka, Mr. Kartleser var dessverre ikke helt våken ( vi skylder på jetlagen), men det hadde jo absolutt ikke noe å si siden vi kom fram i tide ;o) he he
Men, litt kluss i starten var det også, vi forventet å få en parkstart, noe som innebærer at vi skulle bli kjørt inn i nasjonalparken av en taxibåt for så at vi skulle padle tilbake til start på to dager. Men det endte opp med at vi måtte padle inn i nasjonal parken og bli hentet etter to dager istedenfor. Noe som var både bra og dårlig… eller kanskje mest dårlig. Vi hadde stort sett motvindt hele veien og når vi kom ut på ”The Mad Mile” blåste det ganske så kraftig og bølgene var på mer enn 1 meter, noe som er lite fett når du sitter i en kajakk og har lite erfaring i tilegg (pluss saltvann i øya…).

Nå høres det ut som at dette var en forferdelig tur, men det var det langt i fra. Dag 1 hadde litt varierende vær, startet opp ganske så bra og rolig, så blåste det opp ganske kraftig for seinere og roe seg ned igjen når vi kom fram til Anchorage beach som vi skulle overnatte på. Strendene ja… de er noen syns for seg slev, fantastiske strender og mange av de er bare synlige ved lavvann og man kan kun komme til de via sjøveien. Hvor digg er et ikke og bare bestemme seg for å gå i land på en øde strand og bare nyte livet litt der i en times tid, for så å padle videre til neste strand, eller kanskje padle rundt neste øy og å se om man ser noen pingviner eller seler… (mer om det på dag 2)

Overnattingen foregikk i en hytte, veldig simpelt og ikke noe krimskrams, det vil si at det var null strøm men drikkevann var tilgjengelig og for ikke å glemme vannklosett. Jeg syns det er helt sprøtt, du er på tur, ute i naturen, på en hytte uten strøm og man forventer utedass, men neida, her har de skikkelig dass, jeg klager ikke, jeg er super fornøyd he he. Men tilbake til overnattingen, her var det køyeseng med 5 manns dobbeltsenger og madrasser, helt genialt! Litt smådyrt å sove der da, kosta 32 dollar per person, mens det koster rundt 25 dollar og sove på en vanlig backpacker, men det var jo så absolutt verdt det! Også er det verdt og slenge med at for å ha lov til å oppholde seg i denne nasjonalparken og sove der, så må man kjøpe et slikt pass som man måtte ha med på tur som man skulle vise til kontrolløren som var på denne hytta. Jeg tok tidlig på meg ansvaret for å oppbevare og medbringe dette beviset, for jeg var jo tross alt eldst og følt meg ganske så ansvarsbevist i tillegg… gjett hvem som hadde tatt med fergebilltten fra Wellington til Picton isteden for dette passet da… daah, begynte å svette litt, men mannen bare lo av meg, ristet på hodet og sa det var OK, FLAKS FOR MEG!!

Dag 2:
Denne dagen var da jeg begynte å føle meg skikkelig dårlig, jeg vet ikke hva det kan ha vært, men det skulle sitte i en del dager, kvalm og feber og skikkelig slapp, men har en anelse på at jeg hadde en reaksjon på bitt fra fluer eller noe. Men vi startet dagen med å komme oss ut tidlig, fikk et lite stalltips om at vi burde legge ut tidlig, 8ish for å slippe vinden og det gjorde vi lurt i. Det var en stille og rolig morgen på vannet, koset oss i solskinnet og padlet ut til en liten øy hvor det holdt til en selkoloni. Denne øyen måtte vi holde 20 meter avstand til hele tiden, men heldige som vi var så fikk vi sett noen seler og faktisk litt action også. En stor selhann jaget bort en litt mindre sel, moro moro! (kanskje ikke for den lille selen da) Etter dette var det tid for en liten pause, og jeg måtte sove av meg pillerusen på stranda for jeg følte meg skikkelig dårlig da, mens de andre hadde det veldig kult med å plage Kjell som passet på reiret sitt på stranden. Etter en times pause på denne stranden som hadde et så fint navn som ”Sandfly bay” (sanfly er verre en knott, mygg og tuneflue til sammen, biter noe jævli og det klør noe jævli) padlet vi av gårde, deilig vær og vinden lot vente på seg. Tok seg opp litt mot slutten, men etter gårsdagens vær og flere timer i kajakken var vi kanskje blitt litt mer erfarne og følte oss litt mer trygge i kajakken.

Det skulle vise seg at stalltipset jeg fikk om å legge ut tidlig på dag 2 stemte ganske bra. I det vi kom fram til Onetahuti beach der vi skulle bli hentet rakk vi og ligge på stranden og sløve i 15 min før det begynte å dryppe så vidt fra himmelen. Vi trosset disse små dråpene og var ganske så sikrte på at dette bare var en liten byge som kom til å blåse over ganske raskt, men det tok seg opp og vi søkte ly under noen trær. Og vi gadd ikke å kle på oss, eller Maria var vel den eneste fornuftige som tok fram Bergansen (flink jente). Men det ville jo ikke gi seg og håndkle som jeg brukte som paraply funket ikke spesielt bra heller. Været var kommet for å bli så vi søkte ly i en naturlig liten hule som vi fant på stranden, veldig koselig selv om Heidrun syns det var litt skummelt der. Etter hvert innså vi også at det kanskje var på tide å kle på seg litt, men kalde og våte klær og sur vindt er det ikke lett og holde varmen, og varmen forsvant, tror ikke jeg fant den tilbake før vi kom fram på Eco-Backpackeren uten for Greymouth.

Turen hjem er vel også noen som fortjener et eget kapitel. Som jeg nevnte litt lenger oppi her så har jeg gått og vært litt små syk, kvalm og slapp osv, og jeg følte meg ikke akkurat høy i hatten når vi satt inne i denne hulen og ventet på båttaxien våres. Og med tanke på at det blåste opp til en liten storm og bølgene målte 1,5 – 2 meter og vi skulle kjøre en liten motorbåt ( liten båt med stor motor blir mer riktig) tilbake til start så følte jeg meg ikke akkurat enda mer høy i hatten. Sjøsyke på høyt nivå for å si det pent!!! Holdt meg fra å spy, men jeg var vel grønnere enn gresset i hagen i trynet der jeg satt, bakerst i båten og savnet en varm dusj og varm dyne. Vi kom oss hjem til slutt da, det var jo det viktigste! Mange erfaringer og minner rikere. En uforglemmelig tur med supert turfølge!

Update?

Na er vi pa Nordoya og koser oss, endelig litt sol og sommer her na!

Problemet mitt for oyeblikket er at jeg har 10 reisebrev liggende pa min PC men jeg har ikke hatt tilgang til noe tradlost nett pa veldig lenge, men jeg haper pa at det dukker opp noe snart sa jeg kan fortelle dere litt om hvordan vi har hatt det pa soroya!

BTW, jeg hoppet i fallskjerm i gar da!! var kult det lissom hahaha

Na skal vi tydeligvis pa en pub sa jeg ma lope

Prekaes :o)

Vakre strender, Pancake Rocks, Haast, Wanakas, Queenstown

Samme dag vi kom tilbake fra kajakk turen var kjorte vi rett videre nedover pa vest kysten, kom ikke lenger enn til Westport, stoppet pa en Eco-friendly backpacker som la langt ute i bushen, der fikk vi et lite rom som var helt fantastisk. Jeg sov som en stein den natten, kan ha noe med at jeg hadde feber og ikke har folt meg sa bra idet siste. Funny liten plass der alt gikk pa solceller og resirkulering, bra tiltak igrunn!!

Neste dag gikk turen vidre sorover og vi stoppet pa noen nydelige strender med flott natur og Pancakes Rocks som er skikkelig merkelig fjellformasjoner som har blitt til gjennom tidenslop og havets skurringer mot fjellet. BILDER KOMMER, for dette er ikke likt noe jeg har sett noen gang.

For a si det sann, her gar det unna Gunnar... videre etter en liten stopp her sa kjorte vi vidre til Franz Josef Glacier, kom ganske seint sa vi tok rett inn pa backpacker og fikk oss en god natts sovn her ogsa. 

Vi lekte lenge med tanken pa a ta en helikopter tur for a se pa disse isrbeene og ogsa komme oss over Mt Cook som er NZ hoyeste fjell, men tok til fornuft og tok beina fatt og gikk opp til isbreen istene. Brydde oss ikke om a ga opp til Fox Glacier siden vi er litt i tidsklemme og at vi fakisk har isbreer i Norge ogsa. Daniel har tross alt bodd pa Svalbard for for en liten periode, jeg kan ikke skryte pa meg sa my, har sett noen fra avstansd ogsa har jeg gatt over Styggbreen for a komme meg opp til Galdhopiggen.

Derfor duret vi vidre gjennom Haast og i Wanaka stoppet vi for a leke pa Puzzleworld, her motte vi ogsa pa ei Norsk jente som hadde bosatt seg. For dere som skal til New Zealand og dere skal kjore gjennom Wanaka, Puzzleworld er super goy og verdt en liten stopp!

Etter a ha snakket litt med denne norske jenta sa bestemte vi oss for a bare dure videre til Queenstown, siden hun mente pa at det var lite a finne pa der. Vi begynnte a ringe backpackere og fant fort ut at vi var veldig seint ute og at det meste var fullbooket. Sa na sover vi i telt for 2. natten pa rad, det er helt knall. Vi har kjopt oss oppblasbare madrasser og jeg har sydd om pleddet mitt til en sovepose sa jeg slipper og fryse sa ille, har dyne pa toppen der he he har det som plommen i egget :D 

Dagen i dag startet vi med a ta gondol banen opp pa toppen bak her vi bor for sa og Luge, det er olabilder (litt mer fancy enn de vi er vant med, heller gocarts uten motor) som man kjorer pa bane som gar nedover og nedover og masse svinger og det er bare helt fantastisk kult, folte meg som en liten drittunge der jeg satt og hylet hihi etter det tok vi oss en tur ned i byen og tittet og handlet litt, Daniel fikk seg nye fine sko :)

I morra sa er det Jetboat og Rafting som star pa planen og det kommer til a bli sa syyyykt fett! SWEET AS!!!

I morra kjorer vi ogsa videre til Dunedin, det gleder jeg meg litt til fordi det er den byen jeg egentlig ville studere i, men der ble det noe kluss sa vi havnet i Palmy istede... 

Na begyunner pengen og ga tom her sa ma avslutte

Abel Tasman

Det blir darlig med blogging om dagen, darlig tilgang pa internett, sa det blir bare litt info om hva vi driver med om dagen. 

8 November satte jeg nesen mot Wellington (igjen) for a hente Daniel, selfolgelig var det super mye trafikk og veiarbeid den dagen, sa turen tok en hel evighet (foltes ihvertfall sann ut). Det var helt supert a mote kjaeresten igjen og vi tilbragte dagen i Welly og bare koset oss.

Dagen etter tok vi ferge til Picton som ligger pa soroya, det er her vart store eventyr begynner :D herifra gikk turen Nelson pa en noe svingete vei, men som den erfarne sjaforen jeg er sa var det null stress haha :) tilogmed Daniel var fornoyd hihi

I Nelson motte vi pa Maria, Heidrun og Rebecca hang litt med de ogsa kjorte vi videre til Motueka det vi bodde pa en super koselig backpacker som het The White Elephant. 

Dagen etter gikk turen ut i Abel Tasman National Park hvor vi skulle padle kajakk i 2 dager. Det endte med at Jeg og Maria delte en dobbelt kajakk, Heidrun og Rebecca delte en kajakk og Daniel hadde en egen kajakk. Jeg var jo litt gretten for at jeg ikke fikk padle alene, men jeg ble fort glad for det siden det blaste opp gaske godt og dobbelt kajakkene var gode og stabile. Daniel som er litt mer erfaren nevnte i ettertid at han hadde et par nesten uhell nar bolgene var pa det verste! Og ille ble det i lopet av de to dagene, ejg var litt skeptisk den fortste dagen for jeg syns det var litt skummelt med sa store bolger og hadde lite lys til a ga runt med disse kajakkene der vi hadde all var bagasje og mat osv, men vi klarte oss fint alle mann. 

Pa dag to fikk vi tips om at vi burde legge ut tidlig for a unnga vinden som skulle komme opp i 20 - 25 knop ( pappa, kan det stemme at de snakker om knop??) Og i det vi kommer inn til den siste stranden der vi skulle bli hentet av battaxi sa kommer uvaeret, forst begynner det a regne sa smatt, men det skulle ta seg opp noe skikkelig og det blaste opp og bolgene var pa 1 - 1,5 meter... med andre ord, kjore en liten motorbat i de bolgene er LITE KULT!!! 

Alt i alt var dette en uforglemmelig tur, med masse morro og slitne armer. Jeg skal komme tilbake med et skikkelig innlegg pa denne turen med bilder og mer detaljerte minner nar jeg far tid og har internett pa min egen PC.

Prekaes (aww denne ble vanskelig uten ae...)