søndag 3. januar 2010

Dunedin

Tilbrakte to dager i Dunedin på en kjempe ålreit backpacker kalt Hogwortz ( eller Galtvort om du vil, for oss som bare har lest Harry Potter på norsk) Virker ut som at denne byen er litt Harry Potter, mange katedraler som kunne vært tatt rett ut av historien, og de spiller vel kanskje litt på det også.


For min del var det knyttet stor spenning til å besøke denne byen, siden det i begynnelsen var meningen at jeg skulle studere på University of Otago som ligger her i Dunedin, og ja, jeg er ganske bitter nå på at jeg ikke kom inn her, for denne byen likte jeg skikkelig godt. Men på en annen side, hvis jeg ikke hadde havnet i Palmy hadde jeg ikke møtt alle de fantastiske menneskene jeg har møtt dette semesteret.

Startet mandagen med å få en omvisning på Cadbury sjokolade fabrikk for deretter og forflytte oss over til Speights bryggeriet med smaking av div øl og innføring i New Zealans ølhistorie. Deretter dro vi for å se på verdens bratteste vei, 35 grader bratt er den og det er ikke bare bare og gå opp der, det er heller ikke bare bare og kjøre opp heller. Det sies at bakken er så bratt så de kan ikke legge vanlig asfalt der fordi den vil ikke ligge der, derfor er bakken "asfaltert" med betong. Var en del folk som prøvde og kjøre opp og de fleste sleit på 1. giret!


På ettermiddagen gikk turen ut til Otago Peninsula for å se om vi kunne se noen gulstripede pingviner som er en utryddnignstruet pingvin art som holder til på denne kanten av New Zealand. De oppfører seg ikke som andre pingviner og er skapninger som trives best alene og har sine territorier som de ikke slipper andre inn på osv, i motsetning til blåpingvinen som helst opptrer i store flokker. Dette er derfor grunnen til at det ikke er så veldig lett og få øye på disse sjeldne pingvinene. Her ute har det blitt laget til et lite reservat som er stengt for fri ferdsel og man må book seg inn på en guidet tur for å kunne se de. De gjort mye for å prøve å gjenskape hvordan kysten så ut før Kiwiene kom og hogg ned all skogen og plantet gress, og de har laget ”skyttergrver” som er dekket til med tak hele veien så vi kan gå ut i reservatet uten og forstyrre pingvinene. Dette reservatet går rundt ved hjelp av turismen og populasjonen med pingviner har økt hvert år pga deres hjelp og forsking.
Dag 2 ble bruk til å være litt turister, som for eksempel og ta bilde av togstajsonen i Dunedin som i følge guiden på Cadbury er den 2. mest fotograferte bygningen på den sørlige halvkule. Og vet dere hvilken bygning som er den mest fotograferte på den sørlige halvkule da? Det vet jeg… la oss kjøre en liten konkurranse, legg igjen svaret deres på kommentarfeltet, også blir det premie til den som klarer å gjette riktig. Premien blir en suvenir fra New Zealand


Men det virkelige høydepunktet på dag 2 var vel kanskje at jeg skulle prøve surfing for første gang. Vi dro ut til St.Clair beach som vistnok skulle har en bra surfeskole. Var litt skeptiske når vi kom for bølgene var ganske så store og det så litt skummelt ut. Det skulle vise seg at å lære og surfe i Dunedin er noe av de vanskeligste forholdene på hele New Zealand så for min del gikk det ganske dårlig, jeg kom meg ikke opp, men Daniel var kjempe flink og sto opp mange ganger. Denne stranden var litt crazy, for det første så var understrømmningene helt sinnsyke og vi ble dratt utover og innover hele tiden. Og for det andre så kom bølgene i alle mulige retninger, og et par ganger jeg skulle prøve å få til denne surfingen som kom det noen super bølger og tok igjen sånne små fine bølger som var fine for meg og trene på og slo meg av bretter og dro meg under vann. Og surfeinstruktøren holdt på å knekke sammen av latter hver gang ha ha skjønner han litt, må ha vært litt av et syn! Men det ga mersmak og vi fikk tips av surfeduden våres at vi burde prøve å få surfet igjen oppe på nordøya der det er litt varmere vann og bedre forhold. Vannet i Dunedin er nemlig noe av det kaldeste du får tak i siden den antarktiske havstrømmen tar en liten svipptur innom her.

Så etter dette satte vi snuten mot Christchurch og igjen sov jeg halve turen og de spesielle steinene utenfor Duendin gikk meg hus forbi :( men vi stoppet innom Omaru som kalles Lille London fordi det var her der første gullgraverene kom til New Zealand fra England for første gang og slo seg ned, og den gamle delen av Omaru er akkurat som gamle London, skikkelig fint. Ankom Christchurch seint den kvelden og tok inn på en liten koselig backpacker litt utenfor sentrum.








Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar